Nedenfor følger en artikkel publisert på tysk i 1961 av Karl Wülfert angående utfordringene med grenseverdier og det ykeshygieniske arbeidet. Wülfert jobbet som sjefskjemiker på “Yrkeshygienisk Institutt”. Det som vi i dag kjenner om Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI). Original tittel er «BETRACHTUNG ZUM PROBLEM DER ”GRENZWERTE ” UND DER GEWERBEHYGIENISCHEN ARBEIT» og artikkelen ble publisert i «Pure and applied chemistry» Vol 3, side 51-56 i 1961. Den oversatte artikkelen kan leses nedenfor.

Det er interessant å tenke over at denne artikkelen er skrevet 17 år før vi fikk våre første norske grenseverdier (Administrative normer i 1978) og 24 år før Norsk Yrkeshygienisk Forening så dagens lys. Dette var på en tid hvor “yrkeshygiene” ikke var et eget fagfelt slik det er i dag, men del av eller synonymt med det vi i dag vil kalle arbeidsmedisin.

I artikkelen nevner Wülfert noen krav til grenseverdier, som vi fortsatt ikke fullt ut har klart å følge opp. Et av disse er bl.a. at det må angis hvilke effekter grenseverdien er satt for å beskytte mot. Dette mangler fortsatt i vår grenseverdi liste. Wülfert stiller også høye krav til utførelse av vårt forebyggende arbeid og til de som leverer laboratorietjenester.

Andre relevante artikler på Yrkeshygiene.no om temaet:

Yrkeshygiene – et fagområde, et yrke og en profesjon

Grenseverdier – artikkel samling

God lesning. Artikkelen er fortsatt aktuell 62 år etter at den ble skrevet.

Hans Thore

«BETRAKTNINGER RUNDT PROBLEMET MED “GRENSEVERDIER” OG DET YRKESHYGIENISKE ARBEID»

av Karl Wülfert (fra tysk til norsk av Hans Thore Smedbold)

Effektiv bekjempelse eller fullstendig kontroll av farene og helseskadene som kan oppstå på en arbeidsplass som følge av kjemikalier (i videste forstand av begrepet) er avhengig av følgende forutsetninger:

(1) Nøyaktig kunnskap om de tilstedeværende kjemikaliene og de potensielle produktene som kan dannes i løpet av en arbeidsprosess, med hensyn til deres kjemiske og fysiske egenskaper;

(2) Nøyaktig kunnskap om virkningene av de aktuelle stoffene på menneskekroppen – altså en kompleks problemstilling av fysiologisk-toksikologisk-farmakologisk art;

(3) Inngående kunnskap om den relevante tekniske prosessen med hensyn til utstyr, trykk- og temperaturforhold, ventilasjonssystemer, installasjon av beskyttelses- og advarselsanordninger, automatisk sikkerhetsutstyr, inkludert alarmanlegg ved forurensning av arbeidsluften med skadelige stoffer;

(4) Grundig studie av; (a) Personlig beskyttelsesutstyr, f.eks. masker, arbeidstøy og skotøy; (b) Effekten av visse beskyttelsesutstyr på arbeidstakere, f.eks. bruk av gassmasker over lengre tid og ved tungt eller lettere arbeid (full effektivitet av filteret forutsettes).

———

Mulighetene for å holde en arbeidsplass helt fri for skadelige stoffer er alltid begrenset av tekniske faktorer, og man må derfor ta stilling til spørsmålet om hvilke mengder stoffer mennesket kan bli utsatt for uten at det oppstår påvisbare skader selv ved langvarig eksponering – måneder og år – over tid. Dette fører til spørsmålet om tillatte grenseverdier, som refereres til som “Maksimalt tillatt konsentrasjon” (M.A.C.) eller Maksimale arbeidsplasskonsentrasjoner (M.A.K.). Den delvis brukte tekniske terminologien M.A.C. bringer med seg en spesiell problemstilling gjennom ordet “tillatt”, fordi spørsmålet oppstår om i hvilken grad “tillatt” blir sett fra rådgivernes synspunkt innenfor yrkeshygiene, altså under medisinsk synsvinkel, eller fra statens lovgivningsperspektiv. Dette kan ha alvorlige konsekvenser når det gjelder både sikring av arbeidsplassen og dens eventuelle tvungne gjennomføring, samt erstatningsansvar.

Som kjent finnes det en rekke lister over “grenseverdier”; noen har internasjonal anvendelse og oppmerksomhet, mens andre er mer lokale i naturen. Avvikene mellom de oppgitte grenseverdiene kan til tider være betydelige. Visse grunnprinsipper bør imidlertid være felles for alle disse listene.

1. Verdiene er resultatet av både direkte arbeidsplasserfaringer og dyreforsøk. Relatert informasjon finnes i litteraturen, men blir sjelden inkludert i listene. Det er klart at begrepet “påvisbar skade”, som jeg tidligere brukte, spiller en stor rolle i fastsettelsen av grenseverdiene. Disse avhenger direkte av hvor grundig medisinske undersøkelser blir utført og hvilke metoder som brukes. Resultatet avhenger også av om materialet er tilstrekkelig stort for å tillate statistisk analyse og forutsi langvarig eksponering for svært små mengder.
2. De oppgitte verdiene i listene refererer hovedsakelig til “teknisk rene” kjemikalier. Dette åpner for variasjoner i mengder forurensninger som til tider kan være mye giftigere enn hovedsubstansen. En “grenseverdi” fastsatt under slike omstendigheter er fullstendig meningsløs, fordi den er både kjemisk-analytisk (f.eks. i studier av biologisk materiale som urin, blod, serum) og medisinsk basert på feilaktige og til og med varierende forutsetninger.
3. Listene inneholder vanligvis ingen informasjon om de fysiologiske tilstandene som kan oppstå ved kortvarig eller lengre overskridelse av grenseverdien med en bestemt mengde. Dette tvinger frem behovet for spesiell opplæring av bedriftslege, tekniske ledere og de ansvarlige for arbeidsplassen. Nødvendig materiale for dette er ikke alltid lett å skaffe.
4. Spørsmålet om hvordan en “grenseverdi” skal forstås med hensyn til eksponeringstid, er fortsatt gjenstand for ulike oppfatninger. Mens man på den ene siden finner henvisninger i litteraturen som sier at “grenseverdier” under ingen omstendigheter skal overskrides og luftforurensningen alltid må holdes under grenseverdiene, finnes det på den annen side en oppfatning som sier at en grov overskridelse av en grenseverdi midlertidig kan være akseptabelt, så lenge det analytiske gjennomsnittet for arbeidsdagen ikke overskrider grenseverdien. Dette synes å være uforenlig med yrkeshygienens etikk. En annen tilnærming finnes i begrepet “tidsvektede konsentrasjoner”. Spørsmålet om “riktige” grenseverdier er uløselig knyttet til oppgaven med daglig overvåking, den såkalte “arbeidsplass måling”. Vitenskapelig sett vil det aldri bli fullstendig løst; bare gjennom “anvendt” vitenskap kan vitenskapelige studier bidra til å løse problemet. Kun samarbeidet mellom teknologi og “arbeidsplass måle”-personale vil kunne føre oss til ønsket mål i fremtiden. “Vitenskap for vitenskapens egen skyld” er meningsløs i denne sammenhengen. Bare gjennom samspillet mellom daglig arbeidsplassovervåking og nødvendig vitenskapelig forskning kan de nåværende oppgavene virkelig løses. Tidsvis overskridelse av “grenseverdier” forekommer jevnlig i industrien; det er en beklagelig realitet som må tas i betraktning når man behandler spørsmålet om “grenseverdier”.
5. Vi er derfor nødt til å ta stilling til følgende komplekse spørsmål: Hvilke helsekonsekvenser oppstår: (a) ved en eller flere kortvarige overskridelser av lav grad av grenseverdien; (b) ved en eller flere kortvarige overskridelser av høy grad av grenseverdien; (c) ved kortvarig, men massiv overskridelse. Det er sannsynligvis umulig å fastsette en generell retningslinje for et så mangfoldig spekter av kjemikalier med forskjellig “terskelnivå” for effekter. Samtidig er det nødvendig å utstyre listene med detaljerte kommentarer for å gjøre dem til et nyttig verktøy for bedriftslegene. En meget verdifull kilde for slik informasjon er Henry Field Smyths artikkel (1). Videre må teknisk ansvarlig ledelse i en bedrift være like godt skolert som bedriftslegen når det gjelder grenseverdier. Tendensen til å bagatellisere overskridelser av grenseverdier må møtes med skarphet.
6. Samtlige “grenseverdier” gjelder som kjent bare under forutsetning av at arbeidsluften bare er forurenset med ett enkelt stoff. Hvordan man skal forholde seg til “grenseverdier” når flere stoffer er til stede samtidig, er hittil bare blitt antydet, til tross for at dette problemet spesielt er relevant i forbrukerindustrien, hvor det forekommer daglig og timevis. Undersøkelser om synergisme og antagonisme mellom industrielt brukte kjemikalier finnes her og der, men en oversikt mangler foreløpig. Imidlertid er det nødvendig å samle relevant materiale og starte omfattende toksikologiske og farmakologiske studier av dette spørsmålet, for eksempel basert på et internasjonalt samarbeid. Dette er et svært aktuelt helseproblem for millioner av arbeidstakere, og det er fare for at en oppsummering av dagens kunnskap på dette området vil avdekke stor uvitenhet.
7. De kjemiske og fysiske kontrollmetodene for overvåking av forholdene på en arbeidsplass er stadig gjenstand for omfattende studier. Det samme gjelder metodene for undersøkelse av biologiske prøver som urin, serum, blod, osv. Mangfoldet av metoder som er angitt for visse oppgaver, gir av og til inntrykk av at problemet i virkeligheten bare er utilstrekkelig løst, og mengden av relevante meldinger virker derfor mer forvirrende enn oppklarende.

———

Selv om rutineundersøkelser krever andre analysemetoder enn rene vitenskapelige studier, må kjemikere protestere når det brukes metoder i serien som er unøyaktige eller til og med dårlig reproduksible og uforenlige med kjemikeres analytiske samvittighet og medisinsk ansvarsfølelse. Det kan imidlertid ikke benektes at visse metoder med en konstant feil kan ha en viss sammenheng med de kliniske undersøkelsesresultatene. Internasjonalt brukbare metoder av denne typen er imidlertid ubrukelige på grunn av den iblant høyst personlige håndteringen av dem, noe som kan føre til forskjellige resultater når de brukes av ulike laboratorier.

Til tross for all respekt for de individuelle prestasjonene til ulike analytikere, ville det være ønskelig å oppnå enighet om visse analysemetoder innenfor visse analytiske spørsmål i interesse av samarbeid, i hvert fall når resultatene skal presenteres i internasjonale fagtidsskrifter. Dette betyr ikke at ytterligere forbedringer eller endringer som resultat av videre personlig studium, er utelukket. Innføring av visse standardmetoder ville være en betydelig fremgang i kampen for sunne arbeidsplasser. Vi har i de skandinaviske landene, foreløpig for intern bruk, tatt initiativ til en felles vurdering av visse metoder.

Det skal heller ikke utelates at en betydelig del av de publiserte analysemetodene i internasjonal litteratur ved nærmere gransking stadig viser seg å være ubrukelige. Det kan virke som om forfatterne ikke angir feilkildene i tilstrekkelig grad eller utarbeider arbeidsprosedyrene tilstrekkelig detaljert. Dessverre synes det også å være tilfelle at forfatterne utelater alle skuffende avvik og bare inkluderer de “gode” verdiene i arbeidet sitt.

Mens det uorganisk-analytiske området, til tross for all rettmessig kritikk mot upåliteligheten til visse metoder, er relativt tilfredsstillende, er forholdene innen det organisk-analytiske området mindre tilfredsstillende. Her kan man for eksempel finne kolorimetrisk analysemetoder som faktisk ikke er relatert til den undersøkte substansen i det hele tatt, men til mindre stoffer (forurensninger) med varierende mengde og natur, avhengig av synteseprosessen som brukes til å fremstille hovedsubstansen.

Situasjonen blir enda mer forvirrende når det gjelder å bestemme flere organiske stoffer samtidig. Dette problemet er svært aktuelt i moderne industri, kanskje ikke så mye i store synteseanlegg som i forbrukerindustrien, dvs. i industrier som bruker en rekke organiske kjemikalier som hjelpestoffer eller halvfabrikata. Her er forurensning av luften med bare én substans relativt sjelden. Med hyppige endringer i valg av hjelpestoffer og stadige introduksjoner av nye kjemikalier, som ofte ikke er toksikologisk undersøkt eller bare utilstrekkelig undersøkt, blir man stilt overfor nesten uløselige utfordringer. Det er ikke utenkelig at den raske utviklingen innen instrumentell analyse kan gi en løsning på mange av disse tilfellene, som tilfredsstiller kravene til både hastighet og nøyaktighet for både serieundersøkelser og vitenskapelige studier samtidig. Imidlertid er den nødvendige instrumentelle utstyret (gasskromatografi, infrarød spektroskopi med datalogging, etc.) dyrt, og utviklingen er langt fra fullført, slik at instrumentene raskt kan bli utdatert.

Denne utviklingen innen det analytiske kjemifeltet stiller også visse krav til opplæringen av laboratoriepersonell på grunn av nødvendig overvåking av utstyret. Jo mer komplekst utstyret blir, desto større er muligheten for instrumentelle feil og de alvorlige konsekvensene dette kan ha for helsen til de overvåkede arbeidstakerne.

Kvalitetskravene som må stilles til laboratoriepersonalet, begrenser seg imidlertid ikke bare til den instrumentelle eller kjemiske sektoren. Det må kreves at laboratorielederne ansvarlige for gjennomføringen av den analytiske arbeidet har en viss grad av medisinsk kunnskap, som sammen med hovedutdannelsen som fagkjemiker, gjør dem i stand til å se de løsbare problemene også fra det medisinske synspunktet til bedriftshygienikere.

Den tilfredsstillende løsningen på oppgavene vi har samlet oss for å diskutere, avhenger ikke bare av våre innsatser som kjemikere, leger eller fysikere. Det krever også betydelige økonomiske midler for å utstyre laboratoriene og gjennomføre en rekke undersøkelser. Selv om sannsynligheten for å komme i kontakt med alle industrikjemikaliene i et lite land antakelig er mindre enn i store industrielle land, forblir det en realitet av hyppig og hyppig skiftende kontakt med mange stoffer. Noen grupper av arbeidstakere, for eksempel innen landbruket, vil være utsatt for forgiftningsmuligheter fra “pesticider”, og i dette tilfellet er det ikke størrelsen på landet eller dets industrielle kapasitet, men klimaet som bestemmer hvilke “pesticider” som skal brukes.

Når de tilgjengelige midlene fordeles mellom de forskjellige områdene, må man klart erkjenne at den kontinuerlige arbeidsplassovervåkingen med dens “field investigations” og serieundersøkelser av biologisk materiale (for eksempel urin) er en grunnleggende forutsetning i vårt arbeid for sunne og trygge arbeidsplasser. Denne typen arbeid må utføres av de relevante organene i hvert land. Ingen mengde studier av utenlandsk litteratur kan frita oss fra denne plikten; litteraturstudier kan bare lette gjennomføringen av arbeidet og sikre nødvendig intim kontakt med den pågående utviklingen. Men forskningen må ikke utelates. Samtidig ville det imidlertid være helt uforsvarlig å fokusere utelukkende eller hovedsakelig på det og forsømme arbeidsplassovervåkingen eller til og med redusere den til sporadiske stikkprøver.

Det kan virke merkelig å uttrykke slike tanker her; de er selvfølgelig åpenbare for enhver innsiktsfull person. Likevel virker det nødvendig å bringe disse tingene opp, for de har en kausal sammenheng med oppgaven vår og dens løsning. Dette er nemlig bundet til den harde realiteten av tilgjengelige midler og dermed til forhold som varierer fra land til land. En løsning på de oppgavene vi står overfor kan bare oppnås gjennom en viss fordeling av de forskjellige oppgavene blant alle interesserte deltakere, og det er derfor nødvendig å finne en måte som gjør det mulig for alle å delta i arbeidet på en vellykket måte, helst ved å unngå kostbar og unødvendig dobbeltarbeid.

Som kjent behandlet Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) i Genève spørsmål om arbeidsplasssikkerhet i februar 1958. Resultatene fra disse møtene ble formidlet til ulike regjeringer i form av “Anbefalinger”. Fra en “anbefaling” til gjennomføringen kan det til tider være et langt skritt, der de ansvarlige regjeringsorganene kan spille en betydelig rolle i “lengden” eller “kortheten” av dette. Våre oppgaver her som representanter for praksis må være å finne måter å fordele oppgaver som til slutt leder til det ønskede målet gjennom et samarbeid, uavhengig av grenser og systemer. Tanken om et slikt samarbeid er en levende virkelighet i nord, og som en nordmann oppfordres jeg til å arbeide for dens gjennomføring også på en større skala.

Løsningen av yrkeshygieniske oppgaver generelt og spørsmålet om “grenseverdier” spesielt er og vil fortsette å være, uten å redusere betydningen av teknisk og analytisk innsats, for det vitenskapelige området eller fagfelt, være et spørsmål om etikk og ansvarsfølelse for det nærliggende livet.

Litteratur:

(1) H. Field Smyth, ” Improved communication – hygienic standards for daily inhalation “, Am. Ind. Hyg. Assoc. Quart., 17, No. 2, 129 (1956)