Karl Wülfert – en pioner i norsk yrkeshygiene

23. November 2019

”Så hvorfor har dere egentlig tenkt å bli yrkeshygienikere?” – Dr. Karl Wülfert utfordret sine tilhørere fra første stund med krav til yrkeshygienikerens kvalifikasjoner og egenskaper – ikke bare faglig, men også til det moralske og sosiale engasjementet som han anså som en forutsetning for dette yrket.

Karl Wülfert (1902-1989) var en av våre første pioner innen yrkeshygiene og må etter mitt syn regnes som den moderne yrkeshygienens far i Norge. Han kom fra en industri familie i Nürnberg og interesserte seg allerede som ung mann for alle de farer som eksisterte på arbeidsplassene i 20-åras Tyskland. I en av Europas eldste industribyer fikk han nærkontakt med forurensningsproblemer og de farer dette kan være for arbeid- stakerens helse. Han studerte kjemi og arbeidet en tid som kjemiker. Han tok sin doktorgrad i München under Prof. Heinrich Otto Wieland i 1927.

Etter endt doktorgrad flyttet han i 1927 til Stockholm og jobbet ett år som assistent til Prof. von Euler. Euler var på den tiden ledende i studie av ezymkjemi. Euler mottok Nobel pris i kjemi i 1929 for dette arbeidet /1/.

I 1928 kom Karl Wülfert til Norge og begynt å jobbe som assistent for Dr. Gudbrand Lunde i Oslo. Dr. Lunde ble i 1929 ansatt som direktør for Hermetikkindustriens Forskningslaboratorium i Stavanger. Wülfert flyttet med til Stavanger, hvor han senere i 1931 begynte å jobbe som forskningsassistent på Hermetikk laboratoriet når det sto ferdig. I 1932 flyttet Wülfert tilbake til Oslo og begynte som assistent på Farmasøytisk Institutt ved Universitetet i Oslo. I 1936 ble han tilsatt som 2. amanuensis ved samme institutt. En stilling han hadde inntil 1941. Deretter begynte han som forskningsassistent ved Norges Veterinærhögskole.

Etter krigen ble han ansatt som kjemiker på “Laboratorium for kjemisk analyse og vurdering av eksponering i norsk arbeidsliv”. Et laboratorium under “Direktoratet for arbeidstilsynet”. Dette laboratorie ble senere til det vi i dag kjenner som “Statens Arbeidsmiljøinstitutt” (STAMI).

Han beskrev selv sin første oppgave som å gå ut på arbeidsplassene for å se og lukte, samt å høre arbeidstakernes egne meninger om arbeidsplassen. Denne kontakten med praktiske forhold og med dem som følte problemene på kroppen var for ham en grunnleggende forutsetning. Instituttet skulle være et sted hvor arbeidslivets kvinner og menn kunne få hjelp. Sikring og kontroll med eksponering på arbeidsplassen ble både et mål og et motto i hans arbeid.

Han var en markant og fargerik person som gjennom sin fagkunnskap og sterke sosiale engasjement vant respekt og anerkjennelse. Hans sterke personlighet, sosiale engasjement og fokus på praktiske løsninger, skapte også konflikter internt på instituttet mellom en akademisk distansert forskningstilnærming og dette direkte engasje- mentet. Disse konfliktene er en del av bakgrunnen for Karl Wülferts uttalelse på slutten av sitt foredrag, hvor han hevder at instituttet vil miste sin relevans hvis det ikke lenger er lydhør og beholder en sterk tilknytning til norsk arbeidsliv. Han avslutter med den store maler Honoré Daumiers ord: ”Il faut être de son temps” – man skal føle tiden på pulsen, lytte til dens hjerteslag, forventninger og krav. Noe til ettertanke for flere av oss.

Dr. Karl Wülfert betydning for yrkeshygienen i Norge kan ikke overvurderes. Han beholdt et glødende engasjement helse sitt liv, også etter at han gikk av med pensjon i 1972 og for vel 35 år siden, vel 83 år gammel var han med på stiftelsen av Norsk Yrkeshygienisk Forening.