“Enkeltvis og samlet vurdering” var ett av temaene på Norsk Yrkeshygienisk Forening avd. Rogaland sitt frokost møte før jul 2019. Nedenfor følger en kort oppsummering baser på referat fra møtet.
Hans Thore Smedbold innledet først kort om emnet (se presentasjon “Enkeltvis og samlet”). Under og etter presentasjonen ble det mange gode diskusjoner. Nedenfor følger en oppsummering av diskusjonen.
Oppsummering av diskusjonen
Kravet om enkeltvis og samlet vurdering finner vi bl.a. i Arbeidsmiljøloven AML § 4-1. Hva ligger egentlig i dette?
Det er en del formuleringer i forskriftene som er funksjonelle og utfordrende. Hva mener vi med; fullt forsvarlig, fri for eksponering, eksponert arbeidstaker ?
Hvilke grenser finnes og hvor går de? Tolkning av regelverk kan gi flere løsninger. Vi finner veiledning i kommentarer til forskriftene og i myndighetenes avvik og pålegg under tilsyn.
Når man skriver regelverk er det vanskelig å være presis – det er så mange tilfeller som skal omfattes. Dermed legges det også åpning for å gjøre tilpasninger til enkelte bedrifter og situasjoner.
Er det mulig å risikovurdere alt? Og er det hensiktsmessig? I de tilfellene hvor vi ser at tiltak er nødvendig – trenger vi å risikovurdere og måle for å sikre dokumentasjon for ettertiden? Når er bedriftens økonomi et argument for å utsette eller unngå å gjøre tiltak ?
Det å forbedre arbeidsmiljøet skal være en dynamisk prosess – man skal alltid pushe seg til å bli litt bedre. Klarer vi som yrkeshygienikere å være tydelige på de absolutte kravene? Og hvor går grensen mellom det som er «absolutt» og hva som er «forbedring»? Når er det egentlig brudd på et regelverk som er så åpen for tolkning?
I kommentarene til AML § 4-1 står det at at konkrete krav skal ligge i bunnen for vurderinger. Men i tillegg skal vi ha «medvirkning fra arbeidstaker og deres representanter» i å gjøre en samlet vurdering.
Blir AMU glemt som bidragsyter til risikovurdering? Er risikovurdering i dag kun en oppgave for fagpersoner? Eller er tida som er gått siden denne paragrafen ble skrevet, ført med seg så mye faglig utvikling at vi i større grad har mulighet til å ta avgjørelser basert på fag og ikke på meninger? Har vi gått fra en partsvurdering til målstyring ? Har vi glemt hensikten eller er det på bakgrunn av en teknisk og faglig utvikling? Og hva er forventningene fra myndighetene nå i 2020 kontra 1977, da loven ble skrevet?
For 8-10 år siden var det nok å vise til at man hadde gjennomført risikovurdering. Nå krever myndighetene flere detaljer. I dag skal man levere handlingsplan, men det blir ikke sjekket fra myndighetene om den følges opp. Hvordan blir det om 10 år?
AMU – hvordan jobber man her med arbeidsmiljøsaker? Er det kun informasjons saker eller blir det gode diskusjoner? Eller er vi mest opptatt av resultater etter en matematisk modell? Hva er hensiktsmessig?
Og hva med enkeltmannsforetak? De har jo «lov» til å eksponeres for hva som helst. Det samme med jordbruket – har man et halv dags sprøytekurs kan man kjøpe de festligste kjemikalier over disk. Andre bransjer er heller kanskje ikke klare eller modne til å følge regelverket – teknisk og praktisk. Og den økonomiske delen er viktig for alle de små bedriftene i landet vårt – hvor går grensen mellom hva vi kan akseptere kontra det å måtte legge ned en bedrift?
Hvor gode er egentlig grenseverdiene vi bruker. Vi vet at de fleste ikke kun er satt med bakgrunn i helsefare, men hvor stor andel er økonomisk og tekniske hensyn? Og når ble egentlig disse grensene justert? Er gamle grenser fremdeles gyldige i vårt samfunn. Det tar veldig lang til å revidere grenseverdiene. Har vi nok grenseverdier i forhold til de kjemikaliene som brukes i Norge? Klarer vi å henge med? Gestis – tysk nettside – har oversikt over forskjellige lands grenseverdi til ulike stoffer. Denne kan være grei å se til når vi ikke har norsk grenseverdi – bruk alltid den strengeste!
