HEG eller «Homogen eksponeringsgruppe» ble introdusert som begrep i første utgave av «A strategy for occupational exposure assessment» (Hawkins, Norwood, & Rock, 1991). Tidligere var begreper som fareklasse (Woitowitz, Schacke, & Woitowitz, 1970), yrkesgruppe (Gamble & Spirtas, 1976) og eksponerings sone (Corn & Esmen, 1979) benyttet. I den andre utgaven av «A strategy for occupational exposure assessment» (Mulhausen & Damiano, 1998) var HEG erstattet med SEG “Sammenlignbar eksponeringsgruppe” for å understreke at eksponeringsprofilene bare trenger å være “like” for at grupperingsmetoden som var beskrevet skulle kunne fungere. Dette innebærer en justering av begrepsbruken fra den mer teoretiske og urealistiske HEG til en mer «praktisk» og realistisk SEG. Dette har sammenheng med at i en hvilken som helst gruppe av arbeidstakere vil de individuelle eksponeringsprofilene avvike fra gruppen som helhet. De forskjellige eksponeringsprofilene vil gjenspeile systematiske forskjeller fra arbeidstaker til arbeidstaker, i for eksempel ulik arbeidspraksis, tildelte oppgaver, bruk av verneutstyr og nærhet til kilden m.m. Hver gang denne systematiske variasjonen mellom arbeidstakere er stor, relativt til den tilfeldige daglige variasjonen (også kalt «innen arbeidstaker» (within-worker) variasjon) er det mulig at en eller flere arbeidstakere vil ha en eksponering som er betydelig forskjellig fra den for den generelle gruppen.
Homogen eksponeringsgruppe (HEG)
En gruppe ansatte som opplever eksponeringer som er like nok til at overvåking av eksponeringene til en hvilken som helst arbeidstaker i gruppen gir data som er nyttige for å forutsi eksponering for de gjenværende arbeidstakerne. Gruppering av arbeidere i disse gruppene innebærer ofte kategorisering basert på prosess, stillingsbeskrivelse og type eksponering, en finere inndeling kan ofte oppnås på grunnlag av oppgaveanalyse.
Sammenlignbar eksponeringsgruppe (SEG)
Gruppe av arbeidere som har den samme generelle eksponeringsprofilen for kjemikalie(er) som studeres på grunn av likheten og hyppigheten av oppgavene de utfører, materialene og prosessene de arbeider med, og likheten på måten de utfører oppgavene.
Om bruk av HEG og SEG i Norge
I Norge ble vi introdusert til HEG gjennom standarden EN-689 (European Committee for Standardization (CEN), 1995) og Arbeidstilsynets best. nr. 450 (Direktoratet for arbeidstilsynet, 1995). Selv om HEG begrepet ble erstattet med SEG i andre utgave av «A strategy for occupational exposure assessment» (Mulhausen & Damiano, 1998) i 1998, har HEG blitt beholdt som begrep i senere revisjoner av best nr 450 (Direktoratet for arbeidstilsynet, 2002, 2008). EN-689 er nå blitt revidert (Standard Norge, 2018) og HEG har blitt erstattet med SEG også i denne standarden.
For vurdering av eksponering er variasjon innad i en SEG av mindre problem så lenge eksponeringen enten er lav (ingen overeksponering) eller høy (overeksponering vil forekomme) og arbeidet vil utføres med bruk av verneutstyr.
Det er i gråsonen mellom det er lett å gjøre feil. I andre utgave av «A strategy for occupational exposure assessment», ble det derfor i tillegg introdusert begrepet «kritisk SEG», som er en SEG der hvor det er stor grad av usikkerhet rundt om overeksponering vil kunne forekomme. Sett fra et grenseverdi-perspektiv bør disse SEGene ha prioritet for videre og mer detaljert evaluering.
Vurdering av om det er individuelle forhold eller systematiske forhold på arbeidsplassen som i størst grad bidrar til variasjon i eksponeringen kan være viktig for å vurdere hvilke tiltak som skal iverksettes for å sikre kontroll med eksponeringen. Ofte vil en måtte baser denne typen vurdering på observasjoner og målinger med direktevisendeinstrumenter. Det er også mulig å gjøre denne typen vurdering basert på tradisjonelle yrkeshygieniske målinger (fullskift), hvis det er tilgjengelig gjentatt måler for gruppen og personer i gruppen. Statistisk analyse av måleresultatene ved hjelp av f.eks. ANOVA (Analyse-av-varians) vil da kunne være nyttig. Dette krever imidlertid betydelig høyre antall målinger enn hva som skal til for å vurdere sannsynlighet for overeksponering for gruppen som helhet (jfr metoden som er beskrevet i revidert versjon av EN-689 (Standard Norge, 2018)).
Referanser
Corn, M., & Esmen, N. A. (1979). Workplace exposure zones for classification of employee exposures to physical and chemical agents. Am Ind Hyg Assoc J, 40(1), 47-57. doi:10.1080/15298667991429318.
Direktoratet for arbeidstilsynet. (1995). Kartlegging av forurensninger i arbeidsatmosfære. (Best. nr 450). Rev. 1.
Direktoratet for arbeidstilsynet. (2002). Kartlegging og vurdering av eksponering for kjemiske og biologiske forurensninger i arbeidsatmosfære. (Best. nr 450). Rev. 2.
Direktoratet for arbeidstilsynet. (2008). Orientering om Kartlegging og vurdering av eksponering for kjemiske og biologiske forurensninger i arbeidsatmosfæren. (Best. nr 450). Rev. 3.
European Committee for Standardization (CEN). (1995). Workplace Atmospheres—Guidance for the Assessment of Exposure by Inhalation to Chemical Agents for Comparison with Limit Values and Measurement Strategy (EN 689).
Gamble, J., & Spirtas, R. (1976). Job Classification and Utilization of Complete Work Histories in Occupational Epidemiology. Journal of Occupational and Environmental Medicine, 18(6), 399-404.
Hawkins, N., Norwood, S., & Rock, J. (1991). A strategy for occupational exposure assessment (1st ed.).
Mulhausen, J. R., & Damiano, J. (1998). A strategy for assessing and managing occupational exposures (2nd ed.). Fairfax, VA: AIHA Press.
Standard Norge. (2018). Arbeidsplassluft – Måling av eksponering for kjemiske stoffer ved innånding – Strategi for prøving av samsvar med yrkeshygieniske grenseverdier.
Woitowitz, H. J., Schacke, G., & Woitowitz, R. (1970). Ranking estimation of the dust exposure and industrial-medical epidemiology (English translation). Staub Reinhaltung der Luft, 30(15).
