Facebook Linkedin Mail X

Justering av grenseverdi ved lange skift

Last modified: 27. June 2026
Du er her:
Lange arbeidsskift
Estimated reading time: 11 min
In this article

Ved arbeidstid over åtte timer øker den mulige eksponeringstiden, samtidig som hvile- og restitusjonstiden mellom skiftene reduseres. Grenseverdiene (GV) er som hovedregel satt med utgangspunkt i en arbeidsdag på åtte timer, en arbeidsuke på 40 timer og arbeid på dagtid. Når skiftet eller arbeidsuken forlenges, vil den samme luftkonsentrasjonen gi en høyere samlet eksponering og mindre tid til utskilling før neste skift. I slike tilfeller bør grenseverdien justeres ned.

Dette er særlig aktuelt i Norge hvor offshore turnus også har blitt vanlig i landsbasert virksomhet med 12-timersskift i 14 sammenhengende dager, etterfulgt av flere ukers friperiode — men andre skiftsordninger med komprimerte arbeidsuker, roterende skift og overtid forekommer også.

Det finnes flere modeller for slik justering. To er sentrale i praksis og i anbefalinger: Brief & Scala-modellen og Quebec-modellen (IRSST). I tillegg har Havindustritilsynet en fast bransjefaktor for petroleumsvirksomheten offshore. Modellene er i bruk hos norske myndigheter, og de gir ikke nødvendigvis samme svar. Denne artikkelen beskriver modellene, fordeler og ulemper ved hver, og hvorfor situasjonen i Norge spesielt tilsier et behov for avklaring og en nasjonal veiledning.

Oppsummering

Reduksjonsfaktoren multipliseres med 8-timers grenseverdien for å gi korrigert grenseverdi. Tabellen viser faktorene for et 12-timersskift som eksempel.

MetodeFaktor (12 t)GrunnlagAnbefalt av
Brief & Scala0,5Daglig formel; tar hensyn til både økt eksponering og redusert restitusjon. Krever ingen stoffinformasjon.ACGIH
Havindustritilsynet0,6Fast faktor for skift på inntil 12 t i 14 dager med påfølgende friperiode (offshore).Havindustritilsynet (aktivitetsforskriften)
Quebec (IRSST)Avhenger av kategori: I = 1,0 (ingen justering) · II = 8/t (daglig) · III = 40/t_uke (ukentlig) · IV = mest konservative av II/IIIEffektbasert; krever kjennskap til kritisk effekt og omtrentlig halveringstid.Arbeidstilsynet, NEG (2023)

Faktoren kan aldri overstige 1 (ingen oppjustering for skift kortere enn 8 t / uker under 40 t). Brief & Scala og Havindustritilsynets faktor kan ikke brukes for skift kortere enn ca. 7–8 t/dag eller under 40 t/uke.

Brief & Scala-modellen

ACGIH (2020) anbefaler å bruke Brief & Scala sin metode for å redusere grenseverdien ved skiftlengder lenger enn åtte timer (Brief & Scala, 1975, 1986). Modellen tar hensyn både til den økte eksponeringstiden og til den reduserte restitusjonstiden mellom skiftene.

Reduksjonsfaktoren regnes ut slik:

   

der t = antall timer arbeidet per dag (NB! kan kun brukes for skift lenger enn åtte timer).

Grenseverdien multipliseres med reduksjonsfaktoren og gir den justerte grenseverdien. En tilsvarende ukentlig faktor finnes, og den mest restriktive av daglig og ukentlig justering benyttes.

Brief & Scala (1975) understreket at det vil være stor usikkerhet rundt effektene av eksponering ved lengre skiftlengde, og at eksponerte arbeidstakere derfor må følges opp nøye med målrettede helseundersøkelser. Modellen gir en noe økt sikkerhetsmargin ved lengre skift fordi den også tar hensyn til redusert restitusjonstid.

Fordeler og ulemper

Styrkene ved Brief & Scala forklarer hvorfor modellen er så mye anbefalt: den er enkel å bruke, den krever ingen toksikologisk informasjon om stoffet, den tar hensyn både til økt eksponering og tapt restitusjon, og den er mer konservativ enn alternativene — den vil sjelden gi for svak beskyttelse.

De samme egenskapene er også svakhetene. Fordi modellen ikke bruker informasjon om stoffet, blir reduksjonsfaktoren for et gitt antall timer den samme for alle kjemikalier, uavhengig av biologisk halveringstid og kritisk effekt. Det kan føre til at grenseverdien justeres mer ned enn nødvendig. Begrunnelsen om restitusjonstid kan også diskuteres: NEG (2023) påpeker at dersom en grenseverdi er korrekt satt under terskelen for effekt, er det i prinsippet ikke behov for restitusjon, og Brief & Scala-faktoren går urimelig nok mot null når arbeidstiden nærmer seg 24 timer i døgnet. Modellen kan dessuten ikke brukes for skift kortere enn om lag sju–åtte timer per dag eller under 40 timer per uke.

Quebec-modellen (IRSST)

Quebec-modellen, utgitt av IRSST, bygger på Habers regel og plasserer hvert stoff i en kategori ut fra den kritiske toksiske effekten grenseverdien er satt for:

  • Kategori I — ingen justering. Irriterende og illeluktende stoffer, enkle kvelningsgasser, stoffer regulert med takverdi, og stoffer med halveringstid under omtrent fire timer.
  • Kategori II — daglig justering. Stoffer med effekter etter korttidseksponering (timer–dager) og/eller halveringstid mellom fire timer og tre døgn. Justert GV = GV × 8 / tₐ, der tₐ er timer per dag.
  • Kategori III — ukentlig justering. Stoffer med effekter etter langtidseksponering (dager–år) og/eller halveringstid over tre døgn, samt mutagene stoffer. Justert GV = GV × 40 / t_uke.
  • Kategori IV — daglig eller ukentlig. Ved usikkerhet om toksikokinetikk velges den mest konservative av kategori II og III.

For et 12-timersskift gir Brief & Scala faktoren 0,5, mens Quebec kategori II gir 0,67.

Fordeler og ulemper

Den sentrale fordelen ved Quebec-modellen er at justeringen knyttes til virkningsmekanismen. Modellen skiller mellom stoffer som ikke akkumuleres i løpet av et skift, og stoffer som bygger seg opp over timer eller uker, og justerer bare der akkumulering faktisk har betydning. Den krever ikke en fullstendig farmakokinetisk analyse — en omtrentlig halveringstid og en effektkategori er nok. IRSST har allerede klassifisert de 705 stoffene i Quebec-forskriften, søkbart på navn og CAS-nummer, slik at mye av klassifiseringsarbeidet er gjort. NEG (2023) vurderte modellen som tilstrekkelig konservativ, relativt enkel å bruke og å foretrekke framfor Brief & Scala for utvidet arbeidstid.

Begrensningene følger av at modellen er avhengig av disse inndataene. Den bygger fortsatt på Habers regel, som er validert kun for akutt dødelighet for et fåtall gasser, og som ikke gjelder for irritanter eller stoffer som skilles raskt ut; kategorisystemet håndterer dette ved å plassere slike stoffer i kategori I, men den underliggende proporsjonaliteten er en tilnærming. Å redusere en kontinuerlig halveringstid til tre–fire kategorier er i seg selv grovt — et stoff nær en kategorigrense behandles likt med et stoff godt innenfor, og kategorivalget kan svinge resultatet fra ingen justering til en faktor på to tredeler for samme stoff og skiftordning. Aller viktigst for norske brukere: hele metoden starter med å kjenne den kritiske effekten grenseverdien er satt for. Uten den mangler det første og mest avgjørende steget informasjon om kritisk effekt (inndata).

Utfordring med den norsk grenseverdi-listen

Dette er ikke et teoretisk problem i Norge. Forskrift om tiltaks- og grenseverdier oppgir hver grenseverdi som et tall med CAS-nummer og noen få anmerkninger (K for kreftfremkallende, M for mutagent, R for reproduksjonstoksisk osv.), men den oppgir ikke den kritiske effekten eller det toksikokinetiske grunnlaget for verdien. Forskriftens egen kommentar til § 5-1 advarer mot å sammenligne to grenseverdier ut fra tallverdiene, fordi verdiene kan hvile på helt forskjellige egenskaper — noen satt mot langtidseffekter, andre mot akutte — uten å si hvilken som gjelder for det enkelte stoff.

Historikken til de norske verdiene, beskrevet i en egen artikkel her på siden, forklarer hvorfor. De norske administrative normene var i størstedelen av sin levetid lånt heller enn selvstendig utledet: fra ACGIHs TLV-liste på 1950- og 60-tallet, deretter fra den danske grenseverdilista fra 1977, som dannet grunnlaget for de første norske normene i 1978. Grunnlagsdokumentasjon er bare tilgjengelig for verdier revidert fra 2000 og senere. For den betydelige gruppen eldre verdier som kom inn gjennom utgavene 1–10 (1978–1996) og aldri er revidert siden, finnes det ikke noe norsk grunnlagsdokument, fordi det aldri ble skrevet eller publisert. For å finne den kritiske effekten for et slikt stoff må man spore verdien tilbake gjennom den danske lista til dens ACGIH-opphav — en flertrinns leting på tvers av organer som brukte hvert sitt grunnlag. Grenseverdiene er også et resultat av dialogen mellom arbeidslivets parter. Samlet gir dette et ganske uoversiktlig bilde.

Den praktiske konsekvensen er en todeling. For moderne grenseverdier revidert etter 2000, med publisert grunnlagsdokumentasjon, kan den kritiske effekten leses direkte, og Quebec-modellen kan brukes uten videre. For eldre verdier som lar seg koble til IRSST-databasen via CAS-nummer, kan Quebec-kategorien lånes — men dette forutsetter stilltiende at den norske og den kanadiske verdien hviler på samme kritiske effekt, noe som ikke er garantert når begge stammer fra eldre ACGIH-vurderinger. For resten — eldre, udokumenterte verdier uten kobling — er verken kritisk effekt eller en lånt klassifisering tilgjengelig, og vi står igjen med kategori IV eller den konservative standardantakelsen om en halveringstid på rundt 20 timer. Justeringen blir da føre-var heller enn mekanismebasert.

Det bør også nevnes at norske myndigheter ikke gir entydige råd. Arbeidstilsynet har nettopp endret sin anbefaling til Quebec modellen. Havindustritilsynet (tidligere Petroleumstilsynet) fastsetter en fast faktor på 0,6 for skift på inntil 12 timer i 14 dager med en påfølgende friperiode. NEG knytter denne korreksjonsfaktoren til den farmakokinetiske Hickey & Reist-modellen for lengre skift eller når halveringstiden er kjent. ACGIH anbefaler fortsatt Brief & Scala som en av flere modeller. NEG anbefaler Quebec. Hver av posisjonene er forsvarlig, men samlet sett etterlater det oss med et valg mellom metoder som kan gi vesentlig ulike svar for samme eksponering.

Eksempel: benzeneksponering offshore med 12-timersskift (2 uker på / 4 uker av)

En gruppe prosessoperatører på en produksjonsplattform er eksponert for benzen. Turnusen er 12-timersskift i 14 sammenhengende dager, etterfulgt av fire ukers friperiode, med både dag- og nattskift i løpet av oppholdet. Grenseverdien for benzen er 0,33 mg/m³ (0,1 ppm), med anmerkningene K (kreftfremkallende), M (mutagent) og H (kan tas opp gjennom huden) (Forskrift om tiltaks- og grenseverdier, CAS 71-43-2).

Det ble gjort seks fullskiftsmålinger (12 timer) i løpet av ett offshoreopphold, fordelt på dag- og nattskift. Arbeidstakerne førte logg over arbeidsoppgavene (prøvetaking, manuell peiling og dreneringsoperasjoner ga de høyeste verdiene).

DagSkiftKonsentrasjon (mg/m³)
1dag0,05
3dag0,06
6dag0,08
9natt0,07
11natt0,14
13natt0,11

Det legges til grunn at målingene er log-normalfordelte, og at en statistisk analyse kan gjøres. Ut fra spredningen og arbeidsloggen ble det konkludert at målingene tilhørte samme SEG (se artikkelen om vurdering av sammenlignbar eksponert gruppe). Resultatene vurderes deretter ved hjelp av YH-HJELP:

A) Estimert øvre konsentrasjon (EØK): 0,185 mg/m³ (56 % av 8-timers GV), beregnet i YH-HJELP.

B) Foreløpig vurdering: EØK vurderes å være representativ og under 8-timers grenseverdien.

C) Skiftlengden er 12 timer, ikke åtte, og turnusen er uvanlig. Grenseverdien må korrigeres — men resultatet avhenger av hvilken modell som velges.

Brief & Scala (daglig):

   

   

Havindustritilsynet

Fast faktor for skift på inntil 12 t i 14 dager offshore:

   

Quebec

Kategorivalget er avgjørende. Benzen er kreftfremkallende og mutagent, og den kritiske effekten (genotoksisk kreft) er kumulativ. Det plasserer stoffet i kategori III (ukentlig justering) — eventuelt kategori IV dersom man tar høyde for usikkerhet.

Daglig justering (kategori II):

   

Ukentlig justering (kategori III) — her må gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid over hele den repeterende syklusen brukes:

   

   

   

Kategori IV tar den mest konservative av daglig og ukentlig:

   

D) Sammenstilling av EØK (0,185 mg/m³) mot de ulike korrigerte grenseverdiene:

MetodeKorrigert GV (mg/m³)EØK i % av korrigert GVVurdering
Ujustert (8 t)0,3356 %under
Quebec kat. III (syklusgjennomsnitt)0,3356 %under
Quebec kat. IV / kat. II daglig0,2284 %under
Havindustritilsynet (0,6)0,19893 %under, liten margin
Brief & Scala (0,5)0,165112 %overskredet

E) Konklusjon: Samme måledata gir motstridende konklusjoner. Med Brief & Scala er korrigert grenseverdi overskredet og tiltak er påkrevd; med Quebec kategori III (slik modellen er ment brukt for denne turnusen) gjøres ingen justering, og eksponeringen vurderes som akseptabel. Spranget skyldes utelukkende hvordan hver modell behandler turnusen — ikke noe ved selve eksponeringen. Gitt at benzen er en genotoksisk kreftfremkaller uten kjent terskel, vil en føre-var-tilnærming her tilsi at man legger den mer konservative justeringen (Brief & Scala eller Havindustritilsynets 0,6, alternativt Quebec kategori IV) til grunn, og iverksetter eksponeringsreduserende tiltak.

Utfordringer ved offshore turnus (12 t, 2 uker på / 4 uker av, dag og natt)

Benzeneksempelet illustrerer flere problemer som er spesielt tydelige for offshore-turnusen, og som modellene håndterer dårlig eller ikke i det hele tatt.

Daglig kontra ukentlig justering gir motsatt svar. Brief & Scala og Havindustritilsynets faste faktor justerer på grunnlag av den daglige skiftlengden (12 timer) og tar ikke hensyn til den lange friperioden. Quebec kategori III justerer derimot på ukentlig basis, og fordi de 168 arbeidstimene fordeles over en seks-ukers syklus blir gjennomsnittet bare 28 timer/uke — under 40, slik at modellen ikke gir noen nedjustering. Logikken bak kategori III (at kroppsbelastningen synker i friperioden) passer for stoffer som bly, men er tvilsom for en irreversibel genotoksisk effekt, der DNA-skade ikke «restitueres» i løpet av fire uker fri.

Definisjonen av «uke» er uavklart og utslagsgivende. For kategori III må man velge hva «timer per uke» betyr. Bruker man gjennomsnittet over hele syklusen (28 t), blir faktoren 1,0 (ingen justering). Bruker man derimot den faktiske arbeidsuken i oppholdet (12 t × 7 = 84 t), blir faktoren 40 / 84 = 0,48 — mer konservativ enn både Brief & Scala og Havindustritilsynet. IRSST-veiledningen mener syklusgjennomsnittet, men dette står ikke i den norske forskriften, og en uerfaren bruker kan lett komme til motsatt konklusjon. Dette alene er et sterkt argument for en nasjonal presisering.

Topp- kontra kumulativ dose — det underliggende faglige spørsmålet. For benzen er det en vanlig forståelse at det er den kumulative (livstids-) dosen som driver kreftrisikoen. Regnet i timer er den årlige eksponeringstiden offshore (om lag 1 450 timer ved 2-på/4-av) faktisk lavere enn for en vanlig dagtidsstilling (rundt 1 750 timer), noe som taler for at ingen justering er nødvendig. På den annen side leverer et 12-timersskift 50 % mer benzen per arbeidsdag enn et 8-timersskift, og når dose-respons-kurven for en genotoksisk kreftfremkaller er usikker, er det vanskelig å utelukke at den høyere daglige intensiteten har betydning. Modellene tar ulike standpunkt i denne avveiingen uten å gjøre det eksplisitt, og det er en viktig grunn til at de spriker.

Natt- kontra dagskift fanges ikke av noen av modellene. Verken Brief & Scala eller Quebec skiller mellom dag- og nattarbeid. I dette eksempelet lå de to høyeste målingene på nattskift — det kan skyldes arbeidsoppgavene, men reiser også et toksikologisk spørsmål. Benzen omdannes i leveren av CYP2E1, et enzym med døgnvariasjon, og NEG-dokumentet viser at eksponeringstidspunktet (dag/natt) kan påvirke biotransformasjon og toksisitet for flere stoffer. Et opphold med 14 nattskift kan dermed i prinsippet gi en annen indre dose enn 14 dagskift ved samme luftkonsentrasjon. NEG fant likevel ikke vitenskapelig grunnlag for å justere grenseverdier for skift- eller nattarbeid, og det finnes ingen publisert modell for dette. Justeringsmodellene for utvidet arbeidstid besvarer altså ikke spørsmålet om natt kontra dag — de er ikke laget for det.

Svingskift kompliserer «den repeterende syklusen» ytterligere. Der oppholdet veksler mellom en uke natt og en uke dag (svingskift), blir det enda mindre opplagt hva som er den repeterende arbeidssyklusen som den ukentlige Quebec-beregningen skal bygge på. Dette forsterker behovet for en omforent definisjon.

Hudopptak (H-anmerkning) fanges ikke av luftbaserte modeller. Benzen kan tas opp gjennom huden, noe som er reelt offshore ved hudkontakt med råolje og kondensat. Alle de tre modellene justerer kun den luftbårne grenseverdien og sier ingenting om den dermale tilleggsdosen, som ved lange skift også øker. Dette må vurderes separat.

Behov for avklaring og nasjonal veiledning

Ingen av de tre posisjonene er nødvendigvis gale. Men dagens situasjon legger en tung og til dels skjult byrde på den enkelte yrkeshygieniker: å finne den kritiske effekten bak en grenseverdi som forskriften ikke oppgir, å avgjøre hvilken modell som skal brukes, og å gjøre det på en måte som er i samsvar med kolleger som kanskje velger en annen metode. En nasjonal veiledning ville løse mye av dette. Etter min vurdering bør den:

  • Angi en foretrukket standardmetode for utvidet arbeidstid, med vilkårene for når et alternativ (for eksempel en farmakokinetisk modell) forventes i stedet.
  • Gjøre den kritiske effekten tilgjengelig — enten ved å publisere den kritiske effekten sammen med hver grenseverdi, eller ved formelt å godta CAS-koblingen til IRSST-klassifiseringen som en akseptabel tilnærming, med tydelig forbehold om mulig avvik i grunnlag. Dette er den endringen som mest av alt ville gjøre en effektbasert modell brukbar.
  • Angi en fast fremgangsmåte for udokumenterte verdier fra før 2000, slik at den samme føre-var-regelen (kategori IV, eller en antatt halveringstid) brukes ensartet i stedet for å improviseres.
  • Omtale skift- og nattarbeid eksplisitt. NEG fant ikke vitenskapelig grunnlag for å justere grenseverdier for skiftarbeid som sådan, og det finnes ingen publisert modell for dette. En veiledning bør si dette klart, slik at metodene for utvidet arbeidstid ikke strekkes til et spørsmål de aldri var ment å besvare.

Quebec- og Brief & Scala-modellene er begge fornuftige verktøy, og avveiingen mellom dem — proporsjonal men inndatakrevende mot enkel men grov — er reell. Det som gjør avveiingen til et praktisk problem i Norge, er det manglende grunnlaget om kritisk effekt for en stor del av grenseverdilista, forsterket av sprikende råd fra myndighetene. En tydelig nasjonal veiledning, og en vei fram til den kritiske effekten bak hver verdi, ville gjøre det mulig å bruke begge modellene med trygghet heller enn gjetning.

Andre relevante artikler

Revisjonshistorikk

27.06.2026 Oppdatert med en gjennomgang av Quebec-modellen og de norske rammebetingelsene. Den gjenspeiler forfatterens vurderinger og er ment som et fagdiskusjonsinnlegg, ikke som formell veiledning.

09.07.2024 I innledningen er det presisert at korrigeringen av grenseverdi gjelder for flere påfølgende skift over 8-timer. Pkt E) Konklusjon er endret. Behov for tiltak er tydeligere beskrvet.

Referanser

Written by: Hans Thore Smedbold
Was this article helpful?
Dislike 0
Views: 714
Exit mobile version